Slangegrana i Øverskogen

Midt i svarte granskauen, bokstavelig talt, står et tre som ikke er som alle andre trær.

Den 18. mai 1962 ble et enkelt grantre lengst nord i Lier fredet etter initiativ fra friluftsmannen Theo Thorne i Drammen og Oplands Turistforening.

20141117-001826_slangegrana-SAS_3176.JPG

Søylegran eller slangegran?

Dette treet er en såkalt søylegran, men har på folkemunne gått under navnet Slangegrana. Litt mer teknisk, og ikke minst latinsk, er betegnelsen «Picea abies forma columnaris».

En søylegran vokser seg høy og slank som en søyle, med grener som tvinner seg opp etter stammen. En slangegran ser derimot svært så annerledes ut, med lange tynne greiner som ikke forgreiner seg utover i mindre sidegreiner, med andre ord et ganske så pjuskete og stusselig juletreemne.

20141120-003439_slangegrana-SAS_3181.JPG

At en i utgangspunktet normal norsk gran vokser opp som en søylegran er arvelig betinget og skyldes mest sannsynlig en genetisk mutasjon.

I følge Darwins evolusjonsteori betyr det med andre ord at om søylegrana viser seg å ha livets rett vil den formere seg videre til å bli «den nye grana» i skogen. Men så langt ser søylegranene ut til å være i fåtall.

Røine skog

Søylegrana i Øverskogen er vernet som et naturminne, og inngår i området Røine skog (verneområdet heter Røine, mens godkjent skrivemåte for plassen i Øverskogen er Røyne).

I medhold av Lov om naturvern av 1. desember 1954, § 1, 2. ledd fredes en «Søilegran» på eiendommen Røine skog, gnr. 183, bnr. 14, 15 og 16 i Lier, tilhørende A/S Børresen.
18. mai 1962

I årsskriftet for 1962 fra Naturvernforbundet er treet avbildet (hvis man forutsetter at Røyse er en feilstavelse av Røine/Røyne):

20141119-234712_1962.png
Faksimile: «Årsskrift 1962 for Landsforbundet for naturvern i Norge» (Naturvernforbundet)

Min høsttur til Slangegrana

En søndag i november bestemte jeg meg for at jeg skulle ta en siste tur i Finnemarka før vinteren setter inn for alvor. Og destinasjonen ble Slangegrana.

Denne destinasjonen kan angripes fra flere kanter, men jeg valgte Svarteberg som mitt utgangspunkt. Se kart og rutevalg lenger ned. Andre alternativer er å sykle fra Kanada opp til Fallet og gå øst over Stormoen eller å starte hele turen lenger nordøst i Øverskogen.

Jeg hadde valgt en dårlig dag for skautur hvis målet var god utsikt og godt fotovær. Konstant yr i lufta, tett tåke og temperaturer som lå og vaket rundt frysepunktet. Et øyeblikk sluddet det også oppe ved Flagermyrene, som ligger 540 meter over havet.

Fra Svarteberg fulgte jeg traktorvei og stier til Pålstjern og Damtjern. Ved nordenden av Damtjern, som etter tradisjonen har blitt kalt Damvann, møtte jeg på de første våtmarkene på dagens tur. Heldigvis er stiene her klopplagt, altså belagt med treplank, slik at man kan komme seg frem noenlunde tørrskodd. Men vær oppmerksom på at vått treverk er glatt treverk!

Regntid og mørketid

Med flere ukers regntid bak oss hadde alle myrområdene i marka sugd til seg enorme mengder vann. Store deler av dette vannet tok jeg ufrivillig med meg hjem i støvlene mine.

Videre fra Damtjern fulgte jeg den blåmerkede stien til Svartvannet. En liten rast innunder taket ved Røinesetra, i ly for regnet, måtte til for å gjøre klar GPS-en for den siste etappen.

20141120-002806_roinesetra.jpg
Røinesetra ligger nordvest for Svartvannet og disponeres av Vestre Sylling og Øverskogen JFF.

Fra Røinesetra var det bare et kort stykke, rent avstandsmessig, inn til Slangegrana. Her er det dårlig med stier og godt med myrhull, og i mitt tilfelle rant bekkene over sine bredder og vel så det, så det ble flere muligheter for å teste både spenst og balanse da det våte element skulle forseres.

20141120-004246_jan-erik-berg-IMG_3072.JPG
Dette er en av mange bekker som møter deg i myrene rundt Slangegrana. Foto: Jan Erik Berg

Slangegrana er mer synlig på vinterstid, da skiløypa går over myra grana ligger ved. Resten av året er det noe verre å finne frem, da man sannsynligvis ikke beveger seg midt ute på myra, men kommer på grana bakfra. Og da ser man gjerne ikke skogen for bare trær.

20141117-001821_slangegrana-SAS_3163.JPG
Slangegrana ligger i det nordvestlige hjørnet av Flagermyrene og Flagputten.

Jeg hadde vært så heldig å få nøyaktige GPS-koordinater på forhånd, men likevel rotet jeg rundt noen titalls meter for langt nord før jeg fant rett gran.

Omsider fant jeg frem, knipset noen bilder mens jeg febrilsk tørket av den våte kameralinsa, slang i meg fire brødskiver og tok fatt på tilbaketuren.

20141117-001829_slangegrana-SAS_3186.JPG
På tur er det alltid viktig å sette seg ned 10 sekunder og posere for selvutløseren. I bakgrunnen ses Slangegrana som er søylegran.

Selv med en drøy måned til vintersolverv vil jeg påstå at akkurat denne tiden, før snøen legger seg, er den mørkeste tiden av året. Denne dagen ble det egentlig aldri helt lyst, og den regntunge tåka lå som et lokk over meg under hele turen.

Fra Svarteberg til Slangegrana er det rundt 5,7 km og i underkant av 2 timers gange hver vei. Jeg rakk akkurat tilbake til bilen ved Svarteberg da mørket senket seg.

Det skal visstnok også være en søylegran ved Hagatjern, i motsatt hjørne av Finnemarka. Kanskje blir dette mitt neste turmål?
Det finnes også en søylegran ved Hagatjern i Nedre Eiker, på andre siden av Drammenselva, som da altså ikke er Finnemarka. Ingen søylegran ved Hagatjern i Øvre Eiker, som altså er i Finnemarka.

Kart og koordinater

Nedenfor ser du rutevalget mitt for denne turen.

Koordinatene for Slangegrana, som altså er en søylegran, på et utvalg forskjellige formater:

  • 59.9448, 10.2079
  • UTM: 32V 0567484 6645879
  • 59° 56' 41.28", 10° 12' 28.44"

20141117-001824_slangegrana-SAS_3172.JPG
Et uanselig lite skilt er det eneste som vitner om at her er det en lokal severdighet man har kommet til

20141120-005235_SAS_3178.JPG

20141120-095249_svartvannet.jpg
Svartvannet i Øverskogen, Lier, Finnemarka

Ku kveg storfeKu kveg storfe