Hvor er egentlig Finnemarka?

I dag brukes navnet Finnemarka om skogsområdet mellom Tyrifjorden, Lierdalen og Drammenselva. Men hvor er den egentlige Finnemarka?

Hvor er Finnemarka?

Da boka «Finnemarka» kom ut i 1982 kunne man i forordet lese:

«Finnemarka hva er det? De fleste forbinder vel navnet Finnemarka med traktene rundt den store skogsjøen Glitre der finske innvandrere slo seg ned på midten av 1600-tallet. I denne boken er begrepet utvidet til å gjelde hele skogområdet mellom Drammenselvas dalføre i sør og vest, Tyrifjorden i nord og Lierdalen i øst. Det har tidligere ikke vært noe samlende navn på dette skogriket, og kanskje kan Finnemarka bli den fremtidige betegnelse.»

Og redaktør Bjarne Røgeberg fikk rett, mer enn 30 år senere går hele dette skogsområdet under betegnelsen Finnemarka. Kanskje nettopp takket være denne boka som tok for seg hele området under ett og kalte det for nettopp Finnemarka.

Skogfinnene

I 2001 kom det imidlertid ut en oppfølger, «Finnemarka II». Det var rett og slett så mye materiale til overs etter den første utgivelsen, så redaktør Røgeberg tok fatt på en ny utgivelse. «Finnemarka II» tar blant annet for seg den finske innvandringen til Finnemarka i nærmere detaljer.

Skogfinner er en av Norges fem nasjonale minoriteter (de fire andre er romanifolket, roma, jøder og kvener, mens samer regnes som et urfolk).

Under «den lille istid» fra midten av 1500-tallet til midten av 1800-tallet drev man i Finland med såkalt «svedjebruk», der man dyrker mat i nybrent skogsvegetasjon. Et slikt jordbruk førte til at jorden ble dyrket færre år enn den lå brakk, og følgelig krevde også slik bruk store skogarealer.

Finnene utvandret derfor i alle retninger, blant annet vestover til Sverige og deretter Norge.

I Norge slo finnene seg først ned i grenseområdene som i dag kalles Finnskogene på begynnelsen av 1600-tallet. På midten av 1600-tallet kom de første finnene til Finnemarka.

Ved svedjebruk valgte finnene de tetteste og frodigste granholtene på tørr mark. Området rundt Glitre egnet seg derfor meget godt, og det var her skogfinnene først slo seg ned i Finnemarka.

Svedjebruk i Finland, 1893
Svedjebruk i Finland, 1893. Foto: I. K. Inha

Navnet Finnemarka

Det er åpenbart at bakgrunnen for navnet Finnemarka er skogfinnene rundt Glitre.

Dagens Finnemarka strekker seg over fem forskjellige kommuner, og på hver sin kant hadde folk sine egne navn på plassene rundt i marka. I Modum hadde man Øståsen, i Lier hadde man navn som Storsteinsfjell og Eiksetra. Og helt sydøst hadde man Drammens nordmark. Det fantes ingen samlende betegnelse for hele området under ett.

Men i Aschehougs konversasjonsleksikon fra 1939 kunne man så lese:

«Finnemarka, Drammen nordmark, er fellesnavnet på det kuperte skoglende nord for Drammen mellom Dramselvas dalføre i syd og vest, Tyrifjorden, i nord og Holsfjorden og Lierdalen i øst.»

Og Norges Geografiske Oppmåling, forløperen til Statens kartverk, brukte navnet Finnemarka for hele dette området i sitt turkart fra 1977, mens tidligere utgaver brukte betegnelsen «Lier og Drammens omegn».

I heftet «Skogressursene i Finnemarka» som ble utgitt av Finnemarka Utmarksråd i 1978 ble Finnemarkas grenser definert slik:

«I nord ned til Tyrifjorden, i øst til dyrket mark eller vestre vei gjennom Lierdalen, i sør ned til tettbebyggelsen eller til Drammenselva, i vest ned til Drammenselva eller til dyrket mark.»

Den opprinnelige Finnemarka ligger i området rundt Glitre, men navnet har gradvis gjennom 1900-tallet blitt en betegnelse for hele skogsområdet. Og Glitre ligger fortsatt i sentrum av Finnemarka, både geografisk og historisk.

«Finnemarka» og «Finnemarka II»

Dette blogginnlegget er blant annet inspirert av bøkene om Finnemarka.

Boka «Finnemarka» ligger forresten fritt tilgjengelig på nett (for brukere i Norge) via Nasjonalbiblioteket:
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012071338040

«Finnemarka II» kan blant annet skaffes fra Drammens og Oplands Turistforening er dessverre utsolgt hos utgiveren Drammens og Oplands Turistforening, men det kan være mulig enkelte lokale bokhandlere fortsatt har noen eksemplarer igjen. Boka er også mulig å oppdrive på lokale bibliotek.